Alltid når Bertine er hos pappa’n sin savner jeg henne. Noen ganger mer enn andre…
Etterhvert har jo tiden gått seg til og man har kommet inn i en mer eller mindre fast rytme. Ting er forutsigbart, med faste dager og faste tider. Men jeg savner henne hvert eneste sekund og minutt. Dagene uten henne er dager hvor det mangler noe essensielt.
Men jeg har etterhvert lært meg å sette pris på disse dagene også. Da kan jeg dyrke mine egne interesser, gjør det jeg har lyst til.
Jeg tok disse bildene av go’jenta mi for noen dager siden. Hun fant en lilla velourcaps tilhørende meg. Hun er glad i å showe, tulle og tøyse. Noen ganger tar det litt overhånd, så da må jeg “dempe” henne. Disse bildene ble tatt i et sånt tøyseøyeblikk.
Jeg “blogger” meg ut av bloggesperren, tror det er den beste medisinen… :O)